top of page

Áfangastaður

– Reisemål –

(Guðfinna Jónsdóttir's original text)

Ég hef reikað um heiðar og stórgrýttan stig,
og mín stef út í bláinn ég kvað,
og sóldúfur vorsins mér fylgdu í för
og hið fjúkandi haustgula blað.
Ég bar þreytu um öxl mér og þorsta á vör.
Hve þráði eg minn áfangastað.

En ef hvíldin býðst, vaknar bandingjans þrá.
Spurðu bátinn, sem liggur við naust,
þann er stefninu yppti í ólagaskafl,
meðan útsærinn kvað hæst við raust.
Spurðu gráspörinn smáa, er þig gisti í vor.
Spurðu grasið, er fölnar um haust.

Eins og sóldúfur loftsins, er leita að storð,
eins og löndin, er hefjast úr mar,
hefur andi minn leitað að áfangastað,
en af óró hann mettaðist þar:
þaðan blasti við augunum áfangi nýr,
er hið óþekkta í faðmi sér bar.

Og hvíldalaus þráin og þrá eftir hvíld
verður þraut, er ég tæplega veld.
En í laufskála svörtum, er svefninn mér býr,
hlýt ég sitja við draumanna eld,
og í morgunsins gullnu og gróandi vin
vil ég gista, er líður á kveld.

Og með þreytu um öxl og með þorsta á vör
legg ég þögul á öræfin blá.
Nú veit ég, að hugur minn orkar því einn,
hvaða útsýn er hæðunum frá,
því að áfangastaður hvers einasta manns
er hin óræða, volduga þrá.

 

(gjendikting av Knut Olav Rygnestad)

Jeg har reket rundt heier og steinete stier,
og kveder mine steg i det blå,
og vårens solduer fulgte på ferden
og fykende høstgule strå.
Jeg bar tretthet på akselen og tørst på leppa.
Som jeg lengtet mot mitt reisemål.

Men i hvilen våkner fangens lengsel.
Spør båten, som ikke får trøst,
den med forstavnen i en skitten haug,
mens havet skriker med full røst.
Spør gråspurven som var vårens gjest.
Spør gresset som falmer hver høst.

Som solduer av luft som leter etter jord,
som landet gir skipet en havn,
har ånden min lett etter et reisemål,
men plagdes av urolig savn:
Da åpenbarte det seg et bestemmelsessted
med det ukjente i sin favn.

Og det hvileløse draget og lengsel mot hvile
gjør meg sliten som en maktesløs trell.
Men i det svarte løvet som tilbyr meg søvn,
gjør den drømmende ilden meg vel,
og i morgenens gylne og groende oase
Vil jeg være når det lir mot kveld.

Og med tretthet på akselen og tørst på leppa
legger jeg taus ut i ensomt lag.
Nå vet jeg at jeg bare med tanken kan orke
de blå høydenes gnag,
for reisemålet til hver eneste mann
er et gåtefullt, voldsomt drag.

 

bottom of page