top of page

Hið gullna augnablik

– Det gylne øyeblikket –

(Guðfinna Jónsdóttir's original text)


Þú vissir það ei, þig gisti í gær

Hið gullna augnablik.
Frá timanna djúpi bylgja barst

Að brjósti þér, ljós og kvik.
En sjón þín var haldin og heyrnin með

Við hversdagsins önn og ryk.


Það örlögum réð, að sál þín svaf,

Er só, þig heim sú stund,
Því aldan, er faldar geislum guðs

Um gæfunnar bláu sund,
Hnígur aðeins eitt einasta sinn

Á ævi þinnar fund.


Í morgun vaknaði vera þín
Í vitund um hjartans töp,
Því nóttin átti sér engan draum
En ótal stjarna hröp.
Þá fannst þér auðlegð, sem önnin gaf,

Vera illra norna sköp.


Með þögulum trega telurðu nú

Hvert timans bylgjuslag.
Nú stillir ei himinn hörpu meir

Við hafsins undralag.
Það augnablik, sem var gullið í gær,

Er grátt eins og vofa í dag.


Ég hvísla óði í eyra þér
Um æskunnar týndu sýn.
En ljóð mitt á framar engin orð

Og engan tón, sem skín.
Þú vissir það ei: Þetta augnablik

Var eilífðin mín og þín.

(gjendikting av Knut Olav Rygnestad)

Du visste det ikke, i går besøkte
Det gylne øyeblikket deg.
Fra tidens dyp falt bølgen ned
På ditt bryst i en fykende fei.
Men synet og hørselen din forble
I hverdagens hurlumhei.

Skjebnen ville at din sjel skulle sove
I øyeblikkets besøkende stund.
Den bølgen som folder Guds stråler
Rundt lykkens blå sund,
Kommer bare til å slå en eneste gang
Mot livets steinete grunn.

I morges våknet du stille opp
Og kjente at hjertet var kaldt,
For natten bar ikke noen drømmer
Men utallige stjerner falt.
I stedet for hverdagens fryd og gammen
Fant du ond trolldom overalt.

 Med taus sorg og anger teller du nå
Tidens bølgeslag.
Nå stemmer ikke himmelen harpa lenger
Til havets velbehag.
Det øyeblikket som var gyllent i går
Er grått som et spøkelse i dag.

Jeg hvisker en ode i øret ditt
Om ungdommens tapte syn.
Men diktet har ikke lenger noen ord
Og tonen er ikke fin.
Du visste det ikke: Det øyeblikket
Var evigheten min og din.

bottom of page