top of page

Fjallið blátt

– Det blå fjellet –

(Guðfinna Jónsdóttir's original text)

Ég undi ekki á æskustöðvum,
fannst þar allt vera lágt og smátt.
Og hugur minn löngum horfði
til hæða í suðurátt
og faðmaði fjallið eina,
fjallið töfrablátt.

Til guðsifja foldin færði
Fjallið í himinslaug,
og röðull kveldsins því rétti
rauðagullsins baug.
Þaðan kom þeyrinn söngvinn,
þangað örninn flaug.

Mörg firnindi und fót ég lagði,
unz fjallið eina ég vann.
En ís þess ég þekkti aftur,
þess eldur mér sjálfri brann,
og skriður þess hrynja og hrapa
í hjarta mér áður ég fann.

Að baki mér bernskulöndin
úr blámistri hófu sig.
Ég leitaði um þyrnileiðir,
og leyndan, grýttan stig,
að dásemdum fjærsta fjallsins,
en fann aðeins sjálfa mig.

Of seint er nú heim að halda,
því hjartaslátturinn dvín.
Allt líf mitt var för til fjallsins,
sú för var ei næsta brýn.
Í fjarlægðar sinnar fegurð
hafði fjallið komið til mín.

 

(gjendikting av Knut Olav Rygnestad)

Jeg trivdes ikke i barndomshjemmet,
syntes alt var lavt og smått.
Og tankene mine kikket lengtende
på det de i sør hadde fått;
en vidde som omfavnet et mektig fjell,
et forheksende fjell så blått.

Jordfolden strakte seg guddommelig
Mot fjellet i himmelens trone,
og kveldens sol skjenket toppen
en gyllenrød krone.
Derfra kom en syngende bris,
dit fløy ørnens tone.

Mange ødemarker la jeg for fote
før jeg overvann det store fjell.
Men dets is hadde jeg sett før,
dets ild brant i meg selv,
og dets rasende og styrtende skred
kjente hjertet allerede vel.

Bak meg hevet barndomslandet
seg ut av den blå disen.
Jeg lette rundt skrentens tornete veier,
og på skjulte stier i isen,
men det fjerne fjellets eneste svar,
var mitt navn, hvisket av brisen.

Nå er det for sent å reise hjem,
mens hjertet stilner, lei.
Hele livet var en ferd mot fjellet,
en ganske unødvendig vei.
I sin fjerne, underfulle skjønnhet
hadde fjellet kommet til meg.

 

bottom of page