top of page

Vöggubarnsins mál

– Spedbarnet mæler –

(Guðfinna Jónsdóttir's original text)

Þú, sem enn átt enga drauma,
ekkert gull í sjóð,
hvílir mjúkt á hvítum svæfli
kinnin fagurrjóð.
Yndi þitt og allur heimur
er mitt vögguljóð.

Röddin þín á engin orð
og undurlítinn hljóm.
Hún er lík og leiki blær
við lítil skógarblóm
eða fugl í laufi ljóði
ljúfum glöðum róm.

Lít ég undir léttum brúnum
lítinn himin þinn.
Himin, sem er gott að geta
geymt við barminn sinn,
leitt í huga, lyft í brosi,
læst í hjartað inn.

Kveikir þar á kerti sínu,
kyndir arinbál,
leysir klaka, lyftir björgum
lítil, óskírð sál.
Vekur þúsund verndarengla
vöggubarnsins mál.

 

(gjendikting av Knut Olav Rygnestad)

Du, som ennå ikke har drømmer,
eller gull å prise,
hviler mykt, svøpt i hvitt,
rødmende kinn så lyse.
Din ynde og din hele verden
er min vuggevise.

Din stemme bærer ingen ord
og en bitteliten klang.
Den ligner og leker som en bris
ved små blomster dagen lang
eller en spurvefugls dikt;
en søt og glad sang.

Under lette øyenbryn
ser jeg himmelen din.
Himmelen, som er godt å kunne
gjemme i barmen sin,
ha i tankene, løfte i et smil
låse i hjertet inn.

Der tenner de sine varme lys
og peisens bål som heler,
smelter is, løfter berg
små, udøpte sjeler.
Tusen skytsengler vekkes opp
når spedbarnet mæler.

 

bottom of page